Meniskskader kjenner vi til. Dette er vanlig i aktivitet og idrett. Meniskene ble på 70-tallet fjernet som blindtarmer. Det var store snitt, åpen kirurgi og menisken ble klippet løs og tatt vekk. At dette 10-15 år senere skulle gi store slitasjeskader i leddbrusken der støtputen/menisken var fjernet, var det ingen som ofret noen tanke, for som fotballspiller fikk man heller skryt for kjapt å være tilbake i kamp etter en vellykket meniskoperasjon.
Midt på 70-tallet, som nytutdannet fysioterapeut, spurte jeg en gang en kirurg om ikke leddbrusk mot leddbrusk, uten menisk imellom, ville gi mye slitasje? Han svarte at det vokste ut en tynn bindevevshinne som ville erstatte menisken. Jeg vet ikke om han selv virkelig trodde på dette, – om dette var noe han selv hadde lært, eller om det bare var noe han håpet på. Selv om jeg syntes det var rart – og var lite overbevist om teorien, så hadde jeg ingen kunnskap til å utfordre den erfarne legen i dette tema. Derfor har sikkert jeg også bragt en slik feilaktig opplysning videre. Jeg hadde det jo direkte fra kirurgens munn – og da måtte det vel være sant.
Om Menisk-skader:
Meniskene ligger som to halvmåner inne i kneet, er grodd fast i hver ende fortil og baktil på leggbenets bæreflate, og den indre menisken er også grodd sammen med det indre sidebåndet.
De bidrar til å lage en liten «skål» på bæreflaten til leggbenet, slik at lårbenets leddflater passer bedre og holdes på plass i kneleddet, og ikke minst – de virker som svært nyttige støtdempere i kneleddene.
Av denne grunn, er det rart og tenke på at det bare er noen få ti-år siden man behandlet skader i menisk på samme måte som man kirurgisk behandlet plager fra blondtarmen, man fjernet hele menisken. At dette ga en situasjon i kneleddet der lårbenbrusken og leggbenbrusken ble liggende rett mot hverandre, uten meniskens støtdemping eller styrefunksjon, brydde man seg mindre om. Det var mange store overskrifter og heroiske reportasjer om fotballspillere somskadet kneet i kamp på søndag, opererte bort den skadde menisken på mandag, og var klar for kamp igjen etter en uke eller to.
Jeg har ikke sett tilsvarende reportasjer om disse utøverne 20 år senere der de med «utslitt knebrusk» vagger smertepreget avsted, men jeg har hatt mange av dem på legekontoret. 50-åringer med meniskopererte, helt utslitte knær.
Kikkhulls-operasjon
Etter hvert som kikkhulls-operasjonene (=artoscopi) ble vanlige, forsøker man å fjerne minst mulig og bevare mest mulig av meniskene. Dersom man er ung og spesielt om man fortsatt er i vekst, er det fortsatt blodkar i meniskene, og dette gir et godt grunnlag for at skader kan gro. Kirurgene snakker om rød og hvit menisk, den med og den uten egne blodkar, og er man så heldig ved en meniskskade å ha rød menisk, forsøker man ofte å sy sammen skaden.
Dette er en positiv situasjon for pasienten, men kan oppleves negativt for en ivrig idrettsutøver ettersom en sydd menisk tar mye lenger tid i etterbehandlingen. Den må få tid på deg til å gro, kneet må holdes strakt og ha begrenset belastning og ingen vridninger i flere uker, før normal opptrening kan begynne. Men lykkes dette, har man et mye bedre utgangspunkt for å kunne ha er friskt kne i årene fremover og opp i voksen og høy alder.
Påstand: «Meniskskade gir låsning av kneleddet». FEIL
Faktisk er det under 40% av meniskskadene som gir låsninger slik at man verken greier å bøye eller strekke kneleddet, og det er også andre skader som kan gi samme situasjon, f.eks: stor hevelse i leddet og løst ben-eller brusklegeme i leddet.
Påstand: «Meniskskader MÅ opereres». FEIL
Menisk-vevet hører hjemme inne i kneleddet, gjør ingen skade der og etter dagens retningslinjer er det en fordel om vi beholder mest mulig av dette inne i leddet.
Det kan gro fast igjen, men jo høyere alder vi har og jo flere ganger vi har revet løs deler av den skadde menisken, jo mindre er sjansen for at kneet blir «bra», uten operativ behandling.
En liten digresjon:
Den første temaforelesningen om meniskskader som jeg var på som lege, var sammen med 10 andre leger og fysioterapeuter fra Norsk Idrettsmedisinsk Institutt. Fire av disse hadde selv skade i den indre menisken, ingen av dem var operert eller hadde noe ønske å få gjort det. Alle hadde plager, mer eller mindre periodisk, men de visste hvorfor det var vondt, at det ikke var noe «farlig» smerte og de sørget alle for å begrense det de hadde erfart at ga økende plager.
To hadde sluttet selv å skifte sommer- og vinterhjul på bilen fordi huksittende og belastningen av hjulene alltid ga økende plager. En satt aldri på kne, men la seg helt ned på golvet når han skulle leke med barnebarn. Og alle hadde erfart at de hadde minst plager når de regelmessig jogget/syklet. Pauser i trening ga alltid flere uker med mer knesmerte, så alle så på dette som et godt argument for regelmessig trening.
Bortsett fra periodisk vondt, kunne alle disse være normalt aktive og gjøre sin jobb og drive sin fritidsaktivitet med sine meniskskader. Situasjonen kan være annerledes i andre yrker og med andre ønsker om fritidsaktivitet, men poenget mitt er:
Meniskskader KAN opereres, men dette er ikke noe man MÅ gjøre.
De fleste er svært fornøyd over å være kvitt smerter og igjen å kunne «stole på kneet» etter en operasjon, men de fleste merker også at kneet ikke er som før. Det har de jo helt rett i. Man har fjernet noe, ikke erstattet dette med noe annet, og i forhold til før operasjonen vil man kunne ofte merke og teste en økt «slark» i leddet f forhold til ikke operert kne: Dette krever god opptrening med styrke, stabilitet og ledd-kontroll for å tilvenne kneet den nye situasjonen.
Les om personell og bestill time
Time på klinikk
Lars Kolsrud