Tretthetsbrudd / stressreaksjon

Vi har respekt for og er stort sett veldig flinke til å forholde oss til brudd i skjelettet. Skadestedet skal være i ro og for å få dette til, blir kroppsdelen oftest beskyttet med gips eller annet støttemateriale.

Får vi beskjed om at vi har et tretthetsbrudd, vet vi også at skaden må være i ro, –  ”men kanskje ikke med en gang??? Det er NM, EM,VM om 14 dager, og da passer det bedre å være i ro etter dette!”

Det er kanskje nettopp fordi årets idrettshøydepunkt er rett rundt hjørnet at man har trenet ekstra mye og derfor har fått sitt tretthetsbrudd. Mange utøvere forbereder seg faktisk så godt og trener så mye at de ender med ikke å få delta! Da blir det jo veldig trist.

Hva er tretthetsbrudd (=stressfractur)?

Det ligger i ordet at dette er en overbelastning. Jo tyngre belastning, jo flere repetisjoner, jo mer ensidig belastningen eller jo raskere økningen av belastningen er på skjelettet, jo større er sjansene for at vi kan pådra oss et tretthetsbrudd. Ett tretthetsbrudd er resultat av en relativt lang prosess, der kroppen over tid utsettes for større belastninger enn den har vært vant til og har bygget seg opp til å tåle. Det blir rett og slett materialtretthet i skjelettet.

Når oppstår dette?

Mange har hatt erfaring med slike skader/plager i forbindelse med militæret der de blir satt til å gjøre en langvarig uvant belastning, for eks. utmarsj med oppakning.

Ved undersøkelse av rekrutter etter utmarsj, har man funnet mange tretthetsbrudd og forløpere til dette, hos mange flere de som oppsøkte lege på grunn av smerter. Alle har som regel vondt, men de nærmeste ukene etter en militær utmarsj består ikke av samme type belastning. Fordi rekruttene da kan pleie og ta hensyn til skadene/plagene sine, ender disse overbelastningsskadene uproblematisk for de aller fleste.

Det som likner mest på den militære marsj-skaden i idrett er periodisk løpstrening. De som er mest utsatt for slik brå overbelastning, er de idrettsutøverne som har en ”god motor” (= stor hjerte/lungekapasitet), men som ikke er så vant til å løpe. Dette kan være skiløpere, sykkelryttere, skøyteløpere, svømmere. Alle disse har svært god utholdenhet, har ikke noe problem med å løpe langt og lenge, men uten at treningen deres i det daglige forbereder og preparerer skjelettet deres til belastningen ved lange løpeturer.  Det er også sjelden at de over nevnte utøverne beveger seg som ”lettbente gaseller” når de er ute på en alternativ løpetrening. De ”gamper” tungt av gårde når de løper, men har ikke problemer med å gjøre dette langt og lenge.

For andre idrettsutøvere kommer tretthetsbruddet ofte når de som unge begynner å bli flinke, så teknisk gode at de kan greie å bruke større kraft i aktiviteten sin. Dette tidspunktet kommer mange ganger sammen med at de også ønsker og får anledning til å trene mer, for eksempel at de begynner på en idrettslinje.

En ung håndballspiller som går fra å ”kaste” ballen mot mål, til å beherske teknikken som må til for virkelig å kunne skape den store kraften som kan lages fra koordinerte bevegelser helt fra føttene via rotasjon i kroppen, til skulderen, ut i armen og som ender i at ballen nå i stor hastighet ”skytes” mot mål.

En turner som kan salto, utvikler videre teknikken som skal til for kunne skru saltoen en, – to og etter hvert kanskje tre-fire ganger. Dette krevet stadig større kraft og stadig flere forsøk. I turn kan man oftest bruke mye av den samme teknikken i flere apparat når man først har lært den. Dette gir en fantastisk følelse av stadig økende mestring. Man er sin egen ”fornøyelsespark” og ønsker derfor å holde på med denne aktiviteten i det uendelige, – ofte inntil man blir stoppet av et kjeldelig og alltid upassende tretthetsbrudd og de diffuse, snikende smertene som følger med dette.

Tretthetsbrudd er materialtretthet i skjelettet.

Det kommer av situasjoner der det er blitt:

For mye,

for tungt,

for ensidig,

på for kort tid.

Et vanlig akutt skjelettbrudd skjer med at en stor kraft brått sørger for å rive friske benceller fra hverandre. Samtidig oppstår det oftest en stor lokal blødning som reparasjonscellene til bruddsteddet kan hente næring fra. Dersom bruddflatene så blir holdt i ro av en gips eller liknende, gir dette et godt grunnlag for at skaden gror raskt og uproblematisk i løpet av 3-6 uker dersom bruddflatene holdes relativt på plass i forhold til hverandre.

Med tretthetsbruddene er det annerledes. Her dør overbelastede celler uten at det skjer noen stor skade og blødning som gir god næringstilførsel. Kroppen forsøker etter beste evne og sørger for en liten lokal hevelse, et lite ødem, på skadestedet og i det omkringliggende vev. Dette er minimalt sammenliknet med blødningen, inflammasjonen og næringstilgangen et brudd i forbindelse med en akutt skade gir.

Dessuten skal må de stresskadde cellene som over tid er døde, fjernes før de friske cellene lenger vekk fra skadestedet kan greie ”å få tak i hverandre”, gro sammen og bli et helt bein igjen. Dette tar laaaaang tid, minimum 12 uker.

Noen ganger, spesielt dersom man ikke har tatt hensyn og gitt tretthetsbruddet ro og næring nok til å gro tidlig i skadeprosessen, velger kroppen en annen løsning enn den originale sammengrodde. Blir det for mye bevegeler i gro-perioden, kan det i stedet dannes et kunstig ledd mellom benflatene, en såkalt pseud-artrose. Oppstår noe slikt må man oftest operere, fjerne de nye ”leddcellene”, på en måte lage nye skadeflater på bruddstedet, skru/fiksere de to delene sammen, håpe at denne nye situasjonen kan gjør at bruddet kan gro normalt og finne tilbake til den situasjon og funksjon som var før skaden.

Hva disponerer for slike skader?

• Som nevnt er den tiden da man begynner å bli flink, når man får en teknikk som gjør at aktiviteten kan gjøres med mer kraft og man øker treningsmengden, en utsatt tid. Tenåringsalder kan for mange aktiviteter passe med dette.
• Forandring i treningsmetoder/øvelser (Man begynner med noe helt nytt som skal være genialt fordi ”alle de beste gjør dette” – men de beste har kanskje tilpasset seg denne treningen gjennom mange år.)
• Økt mengde (Man er på treningsleir, starter på idrettslinjer, idrettsgymnas og går fra 3-4 økter i uka til trening flere ganger daglig, – eller man er blitt så god at man benyttes som utøver på mange av klubbens lag i de aldersbestemte klassene)
• Igjen – dette går under regelen om:

For mye, FOR DEG, på for kort tid. Dessuten kan slike overbelastninger skje ved:

• Feilbelastninger (eks.skjevbelastninger i fot/ankel)
• For dårlig støtdemping i sko eller annet utstyr
• Feil/dårlig teknikk
• Dette går under regelen om:

Feilbelastninger gir raskere overbelastning

 Og til slutt kan det være andre sykdommer, disposisjoner og faresignal som legen eller vi selv bør være oppmerksomme på:

• Medfødt/genetiske feil i benstrukturen
• Annen sykdom som medfører dårlig benhelse (eks mangelfullt næringsopptak i tarmen)
• Bevisst/ubevisst mangelfullt/ensidig kosthold
• Slanking over lang tid eller mange perioder (eks spiseforstyrrelser)
• Lav BMI (=body mass index) eller ekstrem høy BMI.
• Hormonelle forstyrrelse (uteblitt menstrasjon mer enn 3 måneder på rad)

Noen av disse punktene kan henge sammen med hverandre, men de bør alltid vurderes ved tretthetsbrudd. Spesielt bør man gjøre dette dersom man ikke har en svært naturlig forklaring – som for eksempel at plagene kommer etter en uforberedt utmarsj i militæret.

Man bør selv gjøre en total vurdering av situasjon. Ettersom det jo også er mange som ikke får stressfraktur i etterkant utmarsjer eller mye trening, kan det være nyttig å se om disse gjør noe annerledes eller har bygget opp en annen fortsetning. Hva kan man lære av andre – eller av sine egne feil – slik at man mer bevisst kan organisere treningen slik at dette ikke skal skje igjen.

Viktig:

Jo raskere man får avdekket et område med et tretthetsbrudd eller begynnelsen til dette, jo raskere kan man sette inn tiltak slik at man har mulighet til å bli ”helt bra”.

Jo lenger tid som går uten at man legger forholdene til rette for ro og tilheling, jo større er sjansen for at man ”aldri blir bra” eller må ha ortopediske kirurgiske inngrep for å fungere.

Behandling av tretthetsbrudd blir:

1. STOPP det som forårsaker skaden (for ikke å forverre situasjonen)
2. Skap optimal tilheling (ikke belastende, men sirkulasjonsstimulerende aktivitet)
3. Sørg for at sitasjonen(e) som skapte skaden, unngås eller blir møtt med en bedre forutsetning for å tåle belastningen (annen/bedre teknikk, mer styrke)

Tilhelingen av tretthetsbrudd tar tid! Mens et vanlig brudd tar 3-6 uker, tar tretthetsbrudd minimum 12 uker.

Denne tiden blir sannsynlig best organisert som:

1 > 6 uker:

Unngå alle forsøk på den aktiviteten som forårsaktet skaden, men sørg for generelt god blodsirkulasjon i kroppen og sunn ernæring for å tilrettelegge for å kunne gro best mulig.

6 > 12 uker:

Trening av området omkring skadestedet for å forberede dette på normal aktivitet, og ta spesielt tak i det som kanskje var mangelfullt og mulig bidro til tretthetsbruddet da det skjedde. Det kan være styrke, evne til stabilitet og balanse, sko og teknikk, osv.

Etter 12 uker:

Hva er nå forbedret slik man kan håpe og tro på at ikke det samme skjer igjen ved samme belastning?

Hva har man lært av dette slik at treningen videre tilpasses slik at ikke en liknende situasjon oppstår igjen?

Stressfraktur i ryggen:

Tretthetsbrudd i virvelbuen(e) i ryggen (=spondylolyse > spondylolisthese):

Den amerikanske barnelegen Lyle Michelli har vært en av foregangslegene i denne behandlingen. Han er også lege for amerikanske turnjenter, som er blant verdens beste, og har dermed sett/behandlet svært mange unge, overbelastede utøvere.

Jeg satt sammen med ham på en kongress der forskjellige behandlere foreleste om sine erfaringer med ultralyd, laser, trykkbølge, akupunktur, ”dry needling”, Pilates, stabilitetstrening, osv.. Jeg spurte ham hva han valgte som behandling for slike ryggskader?

Han svarte da at han så på alle disse behandlingene som ”tidsfordriv” mens de ventet på at naturen skulle gjøre sitt – å gro best mulig. Ved å gå til de spesielle behandlingene, opplevde utøverne det positive i at ” noe ble gjort”. De satt ikke bare passivt og ventet, for det mistrives gode utøvere ekstremt med. Han hadde ingen tro på de forskjellige behandlingstiltakene, unntatt at de aktive behandlerne fikk en regelmessig kontroll med utøverne. Dette kan oppleves riktig og være viktig for utøverne, selv om større undersøkelser har vist at ingen av behandlingene de ga, var bedre enn å la naturen gjøre jobben mens man selv sørget for:

• Ro på skadestedet,
• men med generell sirkulasjonstrening
• Etterfulgt av stabilitetstrening omkring skadestedet og tilslutt spesialtrening for å få bedre forutsetninger får å tåle de belastningene som tidligere forårsaket skaden

Det er selvfølgelig store variasjoner på tiden det tar å komme i normal aktivitet alt etter kroppsdel, situasjon som utløste dette og behandling/tilrettelegging man faktisk kan gjøre.

Er det tretthetsbrudd i en tå etter jogging og man kan ha foten i en sko/støvel som er stiv og støttende, eks. en ishockey skøyte, så kan man raskt fungere i idretten sin, selv om bruddet ikke har grodd. Det gror da mens man kan holde på nesten som før.

Har man derimot fått tretthetsbrudd i ryggen som håndballspiller eller turner, så får man ikke bli med å skyte ”litt løst” i håndball eller gjøre ”litt salto” i turn. Man må ha:

• Grodd best mulig +
• bedret stabiliteten og kontrollen rundt bruddstedet best mulig +
• og ikke minst: med kontrollert progresjon, trent seg spesifikt opp til de funksjonskrav som finnes i aktuell idrett og som kan belaste bruddstedet.